I love Matilde, my girlfriend <3
Elskling.
Jeg veit du aldri er på tumblr, og du kommer nok aldri til å se dette med mindre jeg ber deg gå inn og sjekke, men jeg vil allikevel fortelle deg noe her, også be deg titte innom om noen uker, måneder eller noe. Jeg har aldri før opplevd at noen har gjort meg så glad som du gjør. Hver gang jeg tenker på deg smiler jeg, og hvis jeg skal spørre pappa om jeg kan reise til deg, skjønner han hva jeg skal spørre om før jeg får sagt noe fordi jeg klarer ikke la være og glise. Det er like trist hver gang du eller jeg reiser, og jeg veit at et forhold går ut på mye mer enn bare kroppskontakt, men tanken på at du ikke skal holde rundt meg når jeg sovner er tung. Jeg savner deg fra det sekundet du er borte, og jeg slutter ikke å savne deg før jeg endelig holder rundt deg igjen. Hver gang jeg kommer hjem fra sætra er jeg irritert og hisser meg opp for ingenting, og selv om det kanskje ikke er en logisk forklaring, så er det nok fordi jeg syns det er trist å være uten deg. Du veit at jeg har det så mye bedre når jeg er i nærheten av deg, mye på grunn av alt som skjedde for to år sida (you know) og da det er oss slipper jeg å tenke på det. Jeg kan undre over ting jeg aldri tenkte på før og jeg kan slappe av og glemme den tyngende byrden jeg bærer med meg innvendig. Jeg vil heller være med deg og skru golf enn å sitte hjemme aleine. Hvem veit, kanskje jeg faktisk lærer noe? Og jeg smiler av deg hver gang du nevner at du gleder deg til å få lappen, for jeg veit at det er det høyeste ønsket ditt akkurat nå. Og du er så søt hver gang du irriterer deg over at “alle andre” klarer teorien og får lappen før deg. En dag blir det din tur! Tenk på alle som ikke har klart det og du veit sjansene dine er større enn mange andre sine, du kan jo kjøre (meg for eksempel..). Vi er så forskjellige du og jeg, det har vi alltid vært enige om, men det er fakta at motsetninger tiltrekker hverandre. Hvem ville trodd at jeg skulle finne meg type fra lundersætra som interesserer seg for biler og rally? Ikke jeg i hvertfall. Egentlig så var det ikke jeg som fant deg, det var du som fant meg. Jeg glemmer ikke første meldinga jeg fikk av deg; du er veldig dårlig på å godkjenne venneforhold. Ok, tenkte jeg, hvem er du og hva vil du meg? Joda, prate gjorde vi og nummeret mitt fikk du også ganske så fort. Hvilken skade kunne det gjøre? Tvert imot, det gjorde ingen skade. Du invaderte meg med komplimenter og søte meldinger og jeg var helt fortumla, jeg hadde jo ikke møtt deg engang, jeg visste ikke hvem du var. I begynnelsen var jeg veldig skeptisk, og det er nok ikke så rart. Men jeg møtte deg da, på bussen etter skolen en onsdag (og hele klassen min visste det så hele dagen fikk jeg høre at jeg skulle på buss-date - jeg var dritnervøs). “Du er rar du,” var de første orda jeg sa til deg, og det har du ikke glemt. Jeg lurer på hva du tenkte da. Vi prata, og det første som skjedde da jeg hadde gått av bussen var at jeg fikk en melding av deg hvor det sto at jeg var den herligste jenta du hadde møtt. Jeg måtte smile. Det tok ikke mange dagene før du ble med hjem til meg. Jeg var nervøs, og det var nok du også. Hos meg stengte vi oss inne på rommet mitt, og lå i senga og så på Pirates of the Carribean. Teknisk sett så vi ikke på film, vi bare lå ved siden av hverandre, prata innimellom og du strøyk med på halsen. Jeg likte det. Men det som forundra meg mest var da du sa ja til å bli med meg til oslo bare noen dager etterpå for å stå ute i kulda i flere timer i håp om å se to skuespillere fra HP. Men ble med gjorde du, og du sto og frøys i over to timer for at jeg skulle få boka mi signert. På veien til bussen vi skulle ta hjem holdt vi hverandre i hånda for første gang. Jeg var ikke usikker på deg lenger. Jeg skjønte du virkelig likte meg, og jeg falt for deg også. Neste gang du var på besøk hos meg, bare noen dager seinere, så vi igjen på film på rommet, Pirates of the Carribean II. Vi så ikke på film, vi så på hverandre. Du sa du ville kysse meg. Jeg utfordra deg. Du utfordra meg tilbake. Og jeg kyssa deg. Og det gjorde alt. Du smilte, jeg smilte, vi strålte begge to, og fra den dagen har det vært oss. Det er over åtte måneder siden. Og mye lenger skal det bli. Du er det beste som noen gang har skjedd meg, og jeg vil aldri miste deg for alt i verden! Selv om du vil skru bil og jeg vil se fantasy-filmer ingen skjønner noe av, så holder vi ut med hverandre og nyter hvert sekund vi har sammen. For med deg er det lettere for meg å puste og jeg ser muligheter jeg ikke ser når jeg er aleine. Og det brennende ønsket du alltid bærer med deg (intern humor) som du alltid kødder med meg om; hvis vi holder ut med hverandre lenge nok og jeg får ordna opp meg med selv, hvem veit? Ingen veit hva framtida vil bringe, og ting kan forandre seg (ikke tro jeg har forandra meg enda, haha). Men jeg vil du skal vite at jeg alltid vil være her for deg, og jeg vil bare at du skal være lykkelig og ha det så bra som mulig, for du er det beste mennesket jeg noen gang har møtt og ingen! har noen gang gitt meg det du har gitt. Tusen takk for at jeg får være din, og for at du er min. Du er fantastisk, nydelig, vakker, herlig, ubeskrivelig og alt mulig positivt, for jeg har ikke noe negativt å si om deg. Og ja, du er rar, men det er bare positivt og veldig søtt. Du er fantastisk uansett! Kjæresten min. Min nummer én. Thomas Olsen - Jeg elsker deg! Din Matilde.
GJESTEINNLEGG (på godt norsk, høhø)
matildeoceanborn says: thomasmin, du er deilig! :) og jeg elsker deg <3
